Camilla, du må spise, du må sove, du må slappe av. Jada, sier jeg jeg, jada. Jeg gir deg en klem jeg sikkert vil huske på resten av livet, og sier i øret ditt at jeg er glad i deg, for det er jeg, og du sier du er glad i meg også. Også går du, og jeg smiler, for jeg blir glad. Jeg blir så fin og varm, for jeg vet du bryr deg. Genuint. Jeg innrømmer at jeg syns det er fint å bli passet på.
Hei, sier jeg, og du ser såvidt på meg. Det gjør litt vondt, for jeg vet du egentlig ser, og vi vet begge hvorfor. Vi vet hvem du helst vil se og hvem du ikke har behov for å se. Jeg vet du trenger flere timer på å velge sko, så jeg vet du er usikker. Variasjonen i blikket ditt forvirrer meg så veldig. Det var ikke slik forrige torsdag. Du smiler hele tiden, og jeg savner å se inn i øynene dine og vite at du ser tilbake, slik vi gjorde før.
Du banket på ruten din, og jeg ser deg smile på andre siden av glasset. Det er så fint, jeg vet allerede før jeg åpner døren at det blir fint. Vi spise middag og jeg syns alt er veldig teit, men samtidig ok, for du sitter der. Vi legger oss i sengen min.Puter og tepper og dyner. Det er så stille, bare stemmen min og pusten din beveger seg i rommet. Jeg leser høyt fra yndlingsboken min, hele fem kapitler leser jeg. Du har ikke en gang hørt om den, men så leser du ikke så mye heller. Jeg begynner på begynnelsen, men leser også slutten. Slutten er så himla fint, og jeg syns du skal høre den. Så jeg leser den også. Sakte og med innlevelse. Hårene reiser seg på armene mine, og du bare smiler. Etterpå danser vi til YMCA og Alice Cooper. Slik vi bare gjør.
Mobilen min vibrerer og jeg ser navnet ditt på skjermen. Det har som regel skjedd noe når du ringer, men du spør bare hvordan det går med meg, og jeg syns det er fint. Vi snakker om at enkelte venner kan man bare ikke miste, slik vi aldri vil miste hverandre. Det stikker for dypt. Du er en del av meg, sier jeg. Og mener det.
Vi ser for lite.
torsdag lukker vi øynene og ser
Jenny, I think you lost your mind
i natt drømte jeg fantastisk. nesten.jeg drømte meg tilbake til 1600-tallet, eller kanskje var det 1500, men jeg var veldig viktig og pen og dutchess-like i gulvside kjoler og stort hår. jeg red i side-saddle og brukte fjonge hatter. jeg hadde hemmeligheter som var sakdaløse og kammerpikene hvisket i hjørnene. jeg skulle ut å ri en kjole som jeg ikke fikk puste av, og kammerpiken min sa noe hun ikke hadde rett til å si - tho she was right. jeg skrek til henne, "how dare you?" med lang a. om og om igjen. she slapped me in the face, og jeg gikk for å finne pappa. hun skulle straffes.
jeg skulle ønske jeg het Jenny.
jeg skulle ønske jeg het Jenny.
daddy's gonna buy you a mockingbird
Da jeg var liten hadde jeg en sykkel. Den var fin og hvit og lyserosa og stor. Ja, fryktelig stor og jeg var for liten, så jeg måtte vente. Vente og vente og vente. Jeg syklet rundt på en rosa og lilla sykkel og drømte om sykkelen jeg var for liten til å bruke. Det var en klovn på styret, man kunne klemme å den og lage lyder. Så ble jeg stor jente. Så stor at jeg syklet på den store sykkelen.
Nå fniser jeg litt når jeg ser ned på den store sykkelen som rekker meg til knærne. Jeg er sytten minus tre måneder, lever på hverdagsmelankoli, nostalgifølelser og fine ord fra randoms. Sånn er det å leve tenker jeg. Jeg er sykelig redd for klovner og har bestemt meg for å aldri sykle igjen. For jeg tryner bare som faen, og jeg liker ikke skrape opp knær og armer - for jeg har alt arr over arrene. Frustrert og sur og glad og drømmende med dårlige matvaner, men jeg klager ikke. Virkelig.
Nå fniser jeg litt når jeg ser ned på den store sykkelen som rekker meg til knærne. Jeg er sytten minus tre måneder, lever på hverdagsmelankoli, nostalgifølelser og fine ord fra randoms. Sånn er det å leve tenker jeg. Jeg er sykelig redd for klovner og har bestemt meg for å aldri sykle igjen. For jeg tryner bare som faen, og jeg liker ikke skrape opp knær og armer - for jeg har alt arr over arrene. Frustrert og sur og glad og drømmende med dårlige matvaner, men jeg klager ikke. Virkelig.
deep down inside I know I will survive
det lukter støv. støv, varme og melankoli. jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke når jeg fester transportbeskyttere og leier henne nedover stallgangen. hun begynte å reagere tidlig. da jeg snakket i telefonen sto hun å dyttet på meg, da jeg festet transportbeskytterne ble hun stressa, og da hun så transporten ble hun redd. jeg leier henne opp lemmen og kjenner hodet hennes mot skulderen min. hun går på, det gjør hun alltid, for vi er bestevenner og hun stoler blindt på meg. hun er stressa og sjåføren kommer for å dytte henne på plass, jeg syns det er unødvendig, for jeg kjenner henne best og klarer det selv. tid. vi trenger bare litt tid. et kyss på mulen, et stryk bak øret og klapp på halsen. jeg går ned lemmen alene og hører henne sparke og trampe, hun skriker litt også. jeg ser for meg at hun roper på meg. sjåføren heiser opp lemmen og kjører. jeg bestemmer meg for å ikke gråte, men øynene mine er helt varme. men så kommer S, og står der med åpne armer og jeg kan ikke holde det inne lenger.
jeg holder grima inntill brystet og har alt bestemt meg for å henge den på veggen hjemme, uavhengig om jeg skulle få lov eller ikke. jeg har aldri fått lov til å ta med slike ting inn, det lukter, men jeg bryr meg ikke. jeg fikk den med henne da hun ble min, og hun har hatt den igjennom alle årene vi har vært sammen, den er hennes og jeg klarer ikke gi den fra meg. jeg gir alle en klem, for jeg vil jo savne alle sammen, man blir liksom så kjent på et sånt lite sted, men så går jeg ut av stallen - uten å klappe en eneste hest på nesen, selv når de strekker hodet ut etter meg. for jeg har fortsatt hvite og røde hår på fingrene, det lukter støv og savn, og jeg trenger ikke komme tilbake dit i morgen.
jeg holder grima inntill brystet og har alt bestemt meg for å henge den på veggen hjemme, uavhengig om jeg skulle få lov eller ikke. jeg har aldri fått lov til å ta med slike ting inn, det lukter, men jeg bryr meg ikke. jeg fikk den med henne da hun ble min, og hun har hatt den igjennom alle årene vi har vært sammen, den er hennes og jeg klarer ikke gi den fra meg. jeg gir alle en klem, for jeg vil jo savne alle sammen, man blir liksom så kjent på et sånt lite sted, men så går jeg ut av stallen - uten å klappe en eneste hest på nesen, selv når de strekker hodet ut etter meg. for jeg har fortsatt hvite og røde hår på fingrene, det lukter støv og savn, og jeg trenger ikke komme tilbake dit i morgen.
29.mar.2009
oi, der døde bloggen min..
jeg seiler nye hav.
jeg seiler nye hav.
eg vett kva du går og håpe på, eg vett kva du har i vente
jeg gleder meg til det blir så varmt at vi må sveive ned ruter, for air-condition er teit, og slippe luften inn i bilen. jeg gleder meg til å strekke hånden ut av ruten og kjenne luftbølger under fingrene; hendene mine som svever på luft, som om de ikke er en del av meg lenger, det er fint.
det er snål at jeg plutselig gleder meg til å gå på skolen, at jeg teller minutter og sekunder til friminutt, hvor jeg nærmest løper til kantina. selvfølgelig vet jeg hvorfor, faktisk så føler jeg det. unikt.
deep down inside i know i will survive
and our words don't make sense and I do understand.
jeg syns det er litt fint at jeg lar meg sjarmere, for det er så sinnsykt lenge siden og blodet mitt har vært fryst lenge. den følelsen av å renne over og flyte på gulvet, den er unik. kanskje kom jeg litt over det da vi kjøte igjennom øde land som badet i sår, ikke de tydelige og overfladiske, men de som sitter under huden. jeg så min egen historie passere igjennom bilruten, jeg så huset vårt, som nå er rødt, og alt som skjedde der. spesielt husker jeg å stå på trappen og ikke få komme inn, eller brukne bordbein og nåler i skuffen. alt passerte gjennom bilruten. det grå huset står fortsatt, selv om det røde ble revet, det er kanskje det verste, siden jeg var eldre. allikevel, jeg kjørte videre. i'm getting there.
sometimes, while sitting on the bus, i feel like getting up and dance
truly, jeg doper meg på musikk og realiteten blir fjern.
40-60 reklamen gjør meg aggressiv. alle synger på den.
40-60 reklamen gjør meg aggressiv. alle synger på den.
i want to be a forester run through the moss on high heels
i går så jeg på lydverket på nrk1, og etterpå tenkte jeg at det var et himla bra program. ikke bare fordi de vant hjertet mitt ved å snakke om musikk jeg liker, musikk jeg tenkte var for sær til å bli snakket om i et tv-program, men fordi det var personlig, varmt og fint (okey, så var det kanskje fordi de snakket om musikk jeg definierer som fantastisk, men det gör vel inget?)
