Camilla, du må spise, du må sove, du må slappe av. Jada, sier jeg jeg, jada. Jeg gir deg en klem jeg sikkert vil huske på resten av livet, og sier i øret ditt at jeg er glad i deg, for det er jeg, og du sier du er glad i meg også. Også går du, og jeg smiler, for jeg blir glad. Jeg blir så fin og varm, for jeg vet du bryr deg. Genuint. Jeg innrømmer at jeg syns det er fint å bli passet på.
Hei, sier jeg, og du ser såvidt på meg. Det gjør litt vondt, for jeg vet du egentlig ser, og vi vet begge hvorfor. Vi vet hvem du helst vil se og hvem du ikke har behov for å se. Jeg vet du trenger flere timer på å velge sko, så jeg vet du er usikker. Variasjonen i blikket ditt forvirrer meg så veldig. Det var ikke slik forrige torsdag. Du smiler hele tiden, og jeg savner å se inn i øynene dine og vite at du ser tilbake, slik vi gjorde før.
Du banket på ruten din, og jeg ser deg smile på andre siden av glasset. Det er så fint, jeg vet allerede før jeg åpner døren at det blir fint. Vi spise middag og jeg syns alt er veldig teit, men samtidig ok, for du sitter der. Vi legger oss i sengen min.Puter og tepper og dyner. Det er så stille, bare stemmen min og pusten din beveger seg i rommet. Jeg leser høyt fra yndlingsboken min, hele fem kapitler leser jeg. Du har ikke en gang hørt om den, men så leser du ikke så mye heller. Jeg begynner på begynnelsen, men leser også slutten. Slutten er så himla fint, og jeg syns du skal høre den. Så jeg leser den også. Sakte og med innlevelse. Hårene reiser seg på armene mine, og du bare smiler. Etterpå danser vi til YMCA og Alice Cooper. Slik vi bare gjør.
Mobilen min vibrerer og jeg ser navnet ditt på skjermen. Det har som regel skjedd noe når du ringer, men du spør bare hvordan det går med meg, og jeg syns det er fint. Vi snakker om at enkelte venner kan man bare ikke miste, slik vi aldri vil miste hverandre. Det stikker for dypt. Du er en del av meg, sier jeg. Og mener det.
Vi ser for lite.
torsdag lukker vi øynene og ser
Jenny, I think you lost your mind
i natt drømte jeg fantastisk. nesten.jeg drømte meg tilbake til 1600-tallet, eller kanskje var det 1500, men jeg var veldig viktig og pen og dutchess-like i gulvside kjoler og stort hår. jeg red i side-saddle og brukte fjonge hatter. jeg hadde hemmeligheter som var sakdaløse og kammerpikene hvisket i hjørnene. jeg skulle ut å ri en kjole som jeg ikke fikk puste av, og kammerpiken min sa noe hun ikke hadde rett til å si - tho she was right. jeg skrek til henne, "how dare you?" med lang a. om og om igjen. she slapped me in the face, og jeg gikk for å finne pappa. hun skulle straffes.
jeg skulle ønske jeg het Jenny.
jeg skulle ønske jeg het Jenny.
daddy's gonna buy you a mockingbird
Da jeg var liten hadde jeg en sykkel. Den var fin og hvit og lyserosa og stor. Ja, fryktelig stor og jeg var for liten, så jeg måtte vente. Vente og vente og vente. Jeg syklet rundt på en rosa og lilla sykkel og drømte om sykkelen jeg var for liten til å bruke. Det var en klovn på styret, man kunne klemme å den og lage lyder. Så ble jeg stor jente. Så stor at jeg syklet på den store sykkelen.
Nå fniser jeg litt når jeg ser ned på den store sykkelen som rekker meg til knærne. Jeg er sytten minus tre måneder, lever på hverdagsmelankoli, nostalgifølelser og fine ord fra randoms. Sånn er det å leve tenker jeg. Jeg er sykelig redd for klovner og har bestemt meg for å aldri sykle igjen. For jeg tryner bare som faen, og jeg liker ikke skrape opp knær og armer - for jeg har alt arr over arrene. Frustrert og sur og glad og drømmende med dårlige matvaner, men jeg klager ikke. Virkelig.
Nå fniser jeg litt når jeg ser ned på den store sykkelen som rekker meg til knærne. Jeg er sytten minus tre måneder, lever på hverdagsmelankoli, nostalgifølelser og fine ord fra randoms. Sånn er det å leve tenker jeg. Jeg er sykelig redd for klovner og har bestemt meg for å aldri sykle igjen. For jeg tryner bare som faen, og jeg liker ikke skrape opp knær og armer - for jeg har alt arr over arrene. Frustrert og sur og glad og drømmende med dårlige matvaner, men jeg klager ikke. Virkelig.
deep down inside I know I will survive
det lukter støv. støv, varme og melankoli. jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke når jeg fester transportbeskyttere og leier henne nedover stallgangen. hun begynte å reagere tidlig. da jeg snakket i telefonen sto hun å dyttet på meg, da jeg festet transportbeskytterne ble hun stressa, og da hun så transporten ble hun redd. jeg leier henne opp lemmen og kjenner hodet hennes mot skulderen min. hun går på, det gjør hun alltid, for vi er bestevenner og hun stoler blindt på meg. hun er stressa og sjåføren kommer for å dytte henne på plass, jeg syns det er unødvendig, for jeg kjenner henne best og klarer det selv. tid. vi trenger bare litt tid. et kyss på mulen, et stryk bak øret og klapp på halsen. jeg går ned lemmen alene og hører henne sparke og trampe, hun skriker litt også. jeg ser for meg at hun roper på meg. sjåføren heiser opp lemmen og kjører. jeg bestemmer meg for å ikke gråte, men øynene mine er helt varme. men så kommer S, og står der med åpne armer og jeg kan ikke holde det inne lenger.
jeg holder grima inntill brystet og har alt bestemt meg for å henge den på veggen hjemme, uavhengig om jeg skulle få lov eller ikke. jeg har aldri fått lov til å ta med slike ting inn, det lukter, men jeg bryr meg ikke. jeg fikk den med henne da hun ble min, og hun har hatt den igjennom alle årene vi har vært sammen, den er hennes og jeg klarer ikke gi den fra meg. jeg gir alle en klem, for jeg vil jo savne alle sammen, man blir liksom så kjent på et sånt lite sted, men så går jeg ut av stallen - uten å klappe en eneste hest på nesen, selv når de strekker hodet ut etter meg. for jeg har fortsatt hvite og røde hår på fingrene, det lukter støv og savn, og jeg trenger ikke komme tilbake dit i morgen.
jeg holder grima inntill brystet og har alt bestemt meg for å henge den på veggen hjemme, uavhengig om jeg skulle få lov eller ikke. jeg har aldri fått lov til å ta med slike ting inn, det lukter, men jeg bryr meg ikke. jeg fikk den med henne da hun ble min, og hun har hatt den igjennom alle årene vi har vært sammen, den er hennes og jeg klarer ikke gi den fra meg. jeg gir alle en klem, for jeg vil jo savne alle sammen, man blir liksom så kjent på et sånt lite sted, men så går jeg ut av stallen - uten å klappe en eneste hest på nesen, selv når de strekker hodet ut etter meg. for jeg har fortsatt hvite og røde hår på fingrene, det lukter støv og savn, og jeg trenger ikke komme tilbake dit i morgen.
29.mar.2009
oi, der døde bloggen min..
jeg seiler nye hav.
jeg seiler nye hav.
eg vett kva du går og håpe på, eg vett kva du har i vente
jeg gleder meg til det blir så varmt at vi må sveive ned ruter, for air-condition er teit, og slippe luften inn i bilen. jeg gleder meg til å strekke hånden ut av ruten og kjenne luftbølger under fingrene; hendene mine som svever på luft, som om de ikke er en del av meg lenger, det er fint.
det er snål at jeg plutselig gleder meg til å gå på skolen, at jeg teller minutter og sekunder til friminutt, hvor jeg nærmest løper til kantina. selvfølgelig vet jeg hvorfor, faktisk så føler jeg det. unikt.
deep down inside i know i will survive
and our words don't make sense and I do understand.
jeg syns det er litt fint at jeg lar meg sjarmere, for det er så sinnsykt lenge siden og blodet mitt har vært fryst lenge. den følelsen av å renne over og flyte på gulvet, den er unik. kanskje kom jeg litt over det da vi kjøte igjennom øde land som badet i sår, ikke de tydelige og overfladiske, men de som sitter under huden. jeg så min egen historie passere igjennom bilruten, jeg så huset vårt, som nå er rødt, og alt som skjedde der. spesielt husker jeg å stå på trappen og ikke få komme inn, eller brukne bordbein og nåler i skuffen. alt passerte gjennom bilruten. det grå huset står fortsatt, selv om det røde ble revet, det er kanskje det verste, siden jeg var eldre. allikevel, jeg kjørte videre. i'm getting there.
sometimes, while sitting on the bus, i feel like getting up and dance
truly, jeg doper meg på musikk og realiteten blir fjern.
40-60 reklamen gjør meg aggressiv. alle synger på den.
40-60 reklamen gjør meg aggressiv. alle synger på den.
i want to be a forester run through the moss on high heels
i går så jeg på lydverket på nrk1, og etterpå tenkte jeg at det var et himla bra program. ikke bare fordi de vant hjertet mitt ved å snakke om musikk jeg liker, musikk jeg tenkte var for sær til å bli snakket om i et tv-program, men fordi det var personlig, varmt og fint (okey, så var det kanskje fordi de snakket om musikk jeg definierer som fantastisk, men det gör vel inget?)
you are my purpose
fløyel i luften og grå melankoli.
"(...)Kvelden som alltid for sent og jeg syklet i tåken som var så fuktig at den trakk seg inn i porene; gjorde dem tette, tåken som kretset rundt meg som mitt eget ozonlag. Vi ville fylle åtte og sykle rundt det lyseblå huset, krabbe igjennom vinduet og trekke inn lukten av støv som var så tung og ekkel at vi ble svimle. «dette huset lukter spøkelser» sa hun og lagde uhu-lyder. Etter det ville jeg spørre hvorfor hun smilte hele tiden, og hun ville ikke svare «fordi jeg lever»."
it's easier to be broken
jeg skal selge hesten min, og jeg hadde aldri sett for meg at det skulle gjøre så usannsynlig vondt. det er virkelig den vanskeligste avgjørelsen jeg har tatt, og det er rart og trist. har ikke lyst, men jeg gjør det, og forteller meg selv at hun fortjener noen med mer tid til henne.
peut-être je suis dans l'amour
jeg tenker på fredag, da jeg satt på bussen og drømte om deg. mest tenkte jeg på ting som ville bli, fordi det er sånn jeg er; jeg klarer ikke tenke på nåtiden, men lever i fremtiden, og derfor er hele livet mitt planlagt. hvert fall, jeg tenkte på deg og jeg satt på bussen. nesten bakerst og så ut igjennom ruten, vi kjørte over brua og det var da jeg så deg. du gikk over brua, og jeg så deg. kanskje fikk du den rare prikkingen i nakken, den man alltid får når man føler at noen ser på deg, for du så på meg også. du så rett mot bussen og rett inn i øynene mine, og jeg kunne ikke se bort. bussen kjørte, og jeg lurte på om den kanskje hadde stoppet der på brua. jeg tenker på det fortsatt og jeg ser meg alltid rundt i gangene, men alt går fremover.
laisse moi partir avec toi
du så meg igjennom vinduet. du smilte, smilet vårt, og vinket. jeg ble så glad bare av å se deg igjennom ruten, du møtte meg i døra. jeg skulle bare hente en pakke. men det er fredag, vi slutter samtidig på skolen. også ler vi, for humoren vår er så lik, og vi er fine sammen. vi ser hverandre for sjeldent, sier du. jeg er helt enig. men så må jeg virkelig gå fordi jeg blir hentet om en halvtime, du må også gå. vi klemmer, og jeg holder klemmen lenge.
«I really love you.» hvisker du i øret mitt med den søteste stemmen du kan prestere.
«I really, really love you too.» hvisker jeg tilbake, også fniser vi.
det skal jeg leve på resten av helgen.
quand les années auront passé
et lite hus i hjertet av London, der skal vi bo. vi skal gå på teater og se alle musikalene, operaene, balletene og kjærlighetshistoriene til vi ikke orker mer. alle museene, galleriene og kjente monumenter. til the globe for å hylle shakepeare, løpe ned oxford street og danse ved time square. gjøre alt vi vil gjøre, selv om vi må spise potetmos til middag hver dag. vi skulle lært oss fransk, ordentlig og latt som vi var turister, for vi er jo ikke det i england. vi hører til der og bor der, det er landet vårt; vårt mekka.
så skulle vi bli gamle og flyttet til prince edward isle, i vår egen lille loftleilighet skulle vi hatt det fint. vi skulle lest hele dagen, lest de samme bøkene og diktene hele tiden, kanskje lese høyt for hverandre og gråte litt sammen. sove lenge om morgenen og skrive ned drømmene våre. etterhvert ville vi sikkert utviklet en sær trang til å omgi oss med katter.middagen ville alltid smakt merkelig fordi vi begge vil prøve ut snåle ting. om kvelden vil vi skive pompøse tekster og helle i oss store mengder vin.
men det er såklart bare plan b, vi har fortsatt glasshuset i skogen.
så skulle vi bli gamle og flyttet til prince edward isle, i vår egen lille loftleilighet skulle vi hatt det fint. vi skulle lest hele dagen, lest de samme bøkene og diktene hele tiden, kanskje lese høyt for hverandre og gråte litt sammen. sove lenge om morgenen og skrive ned drømmene våre. etterhvert ville vi sikkert utviklet en sær trang til å omgi oss med katter.middagen ville alltid smakt merkelig fordi vi begge vil prøve ut snåle ting. om kvelden vil vi skive pompøse tekster og helle i oss store mengder vin.
men det er såklart bare plan b, vi har fortsatt glasshuset i skogen.
certainly not the most interesting by any standard
«Du er helt borte.»
...
«Camilla?!»
...
«Camilla?!»
«Hæ?»
«Du er helt borte.»
«Det er jeg alltid.»
også har jeg ny header. igjen. jeg har byttet i hele dag; fordi jeg er ubesluttsom noen ganger.
i'd forgotten how exuberant you are
jeg føler at jeg går igjennom en slags oppvåkning, på trappetrinnet til nirvana, kommet hjem fra en lang reise, våknet opp fra koma og sprukket isen. alt jeg ikke klarte å legge bort, alt jeg måtte tenke på og alt som plaget meg, det bare forsvant ? jeg vet jo at det fortsatt er der, men bare ikke for meg. når du forteller meg om alt som er galt, alt jeg må forandre og alt som ikke funker, så innser jeg at det er helt feil. jeg står foran deg på veien, og jeg kan bare se deg over skuldrene, men jeg syns synd på deg. ekte empati, for det er bare slik du er og du vil mest sannsynlig aldri forandre deg. jeg står foran deg og du prøver å dra meg motsatt vei, men det går ikke lenger, fordi jeg innså det i tide. det er så mye du har misforstått, og det er så mye jeg skulle fortalt deg. du er ikke ressigøren som kan rette på skuespillerne når de sier replikkene sine feil, det er ikke sånn ting fungerer. du kan skrive manus, men ikke spille alle rollene selv. livet er ikke et dukkeshow. og jeg trenger ikke tillatelse for å være meg, for jeg er meg og liker det. kanskje burde jeg føle meg litt ensom, men det gjør jeg ikke; jeg føler meg rikere og bedre enn jeg har gjort på lenge.
lifehouse synger litt om at verden løftes av skuldrene, av ryggen. også litt om hvor trygt buret er, men at det er på tide å gå ut; mest synger de om lenkene som faller, og jeg tenker at de aldri har hatt mer rett.
nothing had changed, but my eyes were blinded by the light
bloggen min visner og dør sakte, smuldrer opp og glemmes, men sånt skjer. jeg har ikke noe å skrive på den, hva kan jeg skrive?
wait till he hangs his gun up
jeg føler meg som en ekte klisjé, men i grunn har ingenting forandret seg, så jeg har vel kanskje alltid vært sånn. det er noe jeg tenker litt på når jeg går barbent, på tå selvsagt, mens damien rice hvisker i veggene. leppene mine smaker søtt, en falsk jordbærsmak. de kommer på tube med kliss, barndom, nostalgi og sukker. jeg har kjøpt ny neglelakk og den er rød, rød og fin og minner litt om 40 tallet. tror jeg hvert fall, jeg blander alltid. jeg venter aldri lenge nok og setter flekker overalt. en gang fikk jeg på låret, og siden jeg ikke hadde neglelakkfjerner, oppfinnsomhet nok eller mot til å skrape det vekk ble det sittende i flere uker. ingen tenker på sånt, kanskje går alle rundt med lilla flekker på lårene fordi de ikke er tøffe nok til å skrape vekk, fordi det irriterer huden og gjør vondt.
mesmerizing
vi har noen ordentlig gamle bøker jeg såvidt tør å røre ved, det er slike man bør legge i en skuff og bruke hansker når man leser i. slik at ikke fettet på fingrene skal ødelegge dem ytterligere. den yngste er fra 1855, og den eldste fra 1889. de er litt magiske, og skrevet med gotiske bokstaver. det er også et brev adressert til Miss Marie, jeg lurer veldig på hvem hun er; det er fra 1930.
jeg leser jane eyre og empatiserer. empatisering er vankelig, det er ikke det samme som å sympatisere. men jeg blir sint når jane blir lei seg, fordi de er så slemme mot henne, og jeg vil fortelle henne at hun ikke er wicked at all. jeg leser shakespeare fordi det er det nydeligste jeg vet. jeg leser masse fordi jeg slipper å tenke på meg selv, og det er noe eget ved å falle inn i vakre ord som får deg til å glemme at du eksisterer. dazzling.
and why not death rather than living torment?
to die is to be banish'd from myself;
and silvia is myself: banis'd from her
is self from self: a deadly banishment!
what light is light, if silvia be not seen?
what joy is joy, if silvia be not by?
unless it be to think that she is by
and feed upon the shadow of perfection
except I be by Silvia in the night,
there is no music in the nightingale;
unless I look on Silvia in the day,
there is no day for me to look upon;
she is my essence, and I leave to be,
if I be not by her fair influence
foster'd, illumined, cherish'd, kept alive.
i fly not death, to fly his deadly doom:
tarry I here, i but attend on death:
but, fly I hence, I fly away from life.
shakespeare er for fin, og jeg gleder meg til å dra hjem, slik at jeg kan skrive på bestefars gamle skrivemaskin, for han lot meg ta den med hjem, så kan skrive på den hele tiden. det føles som terapi. han sendte også med sitt gamle kamera; det er sikkert dobbelt så gammelt som meg. hvis jeg finner film til det vil jeg sikkert kunne ta fantastiske bilder. men jeg må være på skolen, selv om mennesker gjør meg sliten i dag.
jeg leser jane eyre og empatiserer. empatisering er vankelig, det er ikke det samme som å sympatisere. men jeg blir sint når jane blir lei seg, fordi de er så slemme mot henne, og jeg vil fortelle henne at hun ikke er wicked at all. jeg leser shakespeare fordi det er det nydeligste jeg vet. jeg leser masse fordi jeg slipper å tenke på meg selv, og det er noe eget ved å falle inn i vakre ord som får deg til å glemme at du eksisterer. dazzling.
and why not death rather than living torment?
to die is to be banish'd from myself;
and silvia is myself: banis'd from her
is self from self: a deadly banishment!
what light is light, if silvia be not seen?
what joy is joy, if silvia be not by?
unless it be to think that she is by
and feed upon the shadow of perfection
except I be by Silvia in the night,
there is no music in the nightingale;
unless I look on Silvia in the day,
there is no day for me to look upon;
she is my essence, and I leave to be,
if I be not by her fair influence
foster'd, illumined, cherish'd, kept alive.
i fly not death, to fly his deadly doom:
tarry I here, i but attend on death:
but, fly I hence, I fly away from life.
shakespeare er for fin, og jeg gleder meg til å dra hjem, slik at jeg kan skrive på bestefars gamle skrivemaskin, for han lot meg ta den med hjem, så kan skrive på den hele tiden. det føles som terapi. han sendte også med sitt gamle kamera; det er sikkert dobbelt så gammelt som meg. hvis jeg finner film til det vil jeg sikkert kunne ta fantastiske bilder. men jeg må være på skolen, selv om mennesker gjør meg sliten i dag.
forbidden to remember, terrified to forget; it was a hard line to walk
jeg sitter på bussen og tenker at verden faller sammen. alt er dramatisk og jeg gjør alt ti ganger verre ved å tenke på det, små historier tegnes i hodet mitt; sånne ting jeg ser for meg kommer til å skje videre, men som mest sannsynlig aldri vil skje. det gjør vondt uannsett. så jeg har hetta på hodet og gjemmer meg i min egen boble, jeg ser den for meg, som en stor rosa tyggis-boble. camillas boble. det er mitt skall og det beskytter meg mot alt. huden min virker papirtynn, som om hvert eneste ben i kroppen stikker ut, slik at jeg også kan føle det fysisk. vi er kjøtt og ben. vi er alle kjøtt og ben. jeg skulle gjerne hatt en paraply, men jeg liker ikke paraplyer. jeg skulle gjerne hatt en klem også, men selv de liker jeg ikke. mest at alt skulle jeg hørt deg si de fine ordene jeg hører i hodet mitt hver dag. det er det som er problemet; de er i hodet mitt. du sier det aldri, jeg må fantasere om det. verden bader i fjær og jeg føler bena under huden.
as long as i was truly insane now, i might as well enjoy the delusions while they were pleasant
håret mitt ser annerledes ut, og det det føles som om hele meg er byttet ut. det er rart. 
jeg fant American beauty til 79,- på Kiwi, og det gjorde meg underlig glad. slike saker er fint, slik som min store rosa lommebok, lilla neglelakk, fine kamera, myke puter, vakre bøker og gode sanger. jeg krever ikke så mye av slike ting. mennesker derimot er helt umulig, kanskje liker jeg ikke mennesker, sånn innerst inne. eller, jeg vet ikke. ingenting er riktig bare. alt er sort/hvitt, og jeg finner ikke gråsonene ? ei den siste, åttende fargen i regnbuen. alt er feil for meg, og alt er riktig; men jeg tenker at det sikkert er fordi jeg kjenner meg selv, og det er ikke nødvendigvis bra. men.. du fant meg i stad, det er det beste som har skjedd på lenge. lenge. det er noe helt spesielt ved å bli funnet.
jeg syns du bør høre you found me av the fray.
jeg fant American beauty til 79,- på Kiwi, og det gjorde meg underlig glad. slike saker er fint, slik som min store rosa lommebok, lilla neglelakk, fine kamera, myke puter, vakre bøker og gode sanger. jeg krever ikke så mye av slike ting. mennesker derimot er helt umulig, kanskje liker jeg ikke mennesker, sånn innerst inne. eller, jeg vet ikke. ingenting er riktig bare. alt er sort/hvitt, og jeg finner ikke gråsonene ? ei den siste, åttende fargen i regnbuen. alt er feil for meg, og alt er riktig; men jeg tenker at det sikkert er fordi jeg kjenner meg selv, og det er ikke nødvendigvis bra. men.. du fant meg i stad, det er det beste som har skjedd på lenge. lenge. det er noe helt spesielt ved å bli funnet.
jeg syns du bør høre you found me av the fray.
mind over matter
jeg ble utfordret.
nyttårsaften.
(jeg har en mer avansert form for mappestruktur, derfor ble det ikke helt "mappe 6, bilde 6." - men! det ble derimot mappe 1, mappe 2, mappe 2, mappe 3, mappe 6, bilde 6. det ga nok ingen mening for deg.)
også har jeg egentlig ikke så mye til overs for sånne saker, men jeg gjorde det allikevel, og siden jeg er sær utfordrer jeg ingen.
knew it deep in my empty chest - was how love gave someone the power to break you
Jeg har ikke tenkt noe særlig over det før, ikke før i går. Noe som er ganske rart, siden jeg har hatt den så lenge jeg kan huske, men det er så lenge siden sist. Det kom til meg hvert fall, i mørket, blant dyner og puter. Det er en underlig placebo-følelse, jeg ikke helt kan forklare; men jeg lukker øynene og rommet trekker seg vekk fra meg, alt blir så langt unna, det kommer som et sjokk når fingrene mine kan føle på veggen, så underlig at jeg kan nå frem. Rommet blir så tomt og stort, når jeg krøller meg sammen til en ball og tenker på hvor liten jeg føler meg er alt uvirkelig. For det kan jeg føle; hvor uvirkelig alt er, og jeg får aldri sove fordi jeg tenker. Jeg tenker nok til at jeg har søvnproblemer, og da hjelper det ikke at nostalgi puster kaldt i nakken min og holder rundt meg med flammer på fingrene. Det er helt underlig hvordan jeg aldri har tenkt på det, bare vært klar over det. Vist det godt nok til aldri å ha noe behov for å si det høyt, ikke til meg selv. It's odd, just odd. Imens forteller fine toner meg at jeg må puste, huske å puste. Puste.
the look only lasted a second, but it chilled me more than the freezing wind
i dag tegnet jeg en naken man, han var pen, hvert fall i hodet mitt. veldig pen, så jeg ga han vinger, noe var feil så han fikk et hestehode. jeg ble ikke ferdig, og tenker at det kommer jeg nok aldri til å bli heller, han skal være sånn, tror jeg. ufullstendig, pen og full av feil. han skal få henge over sengen min, selv om jeg aldri henger opp mine egne tegninger. aldri. nå henger det en naken engel med hestehode der. egentlig er han ganske stygg. egentlig.
and then I carefully sealed away my heart
i bilen spiller mamma ekle barnesanger. voksne mennesker som tror de blir hysteriske ved å legge sukker i strupen. når regnet lager små kanaler på ruten minner det om hjernen min, sånn føles det når jeg hører slik musikk; dessuten går tankene mine raskere i harmoni med tropeter og marjerende ben. jeg hørte masse på barnesanger da jeg var liten, og da sang jeg med, nå gjør det meg kvalm. trompet og bæ-bæ-lillelam høres fælt ut, og jeg kan se for meg mannens falske smil mens han ber små barn fortelle gåter ingen skjønner, men ler av allikevel. av og til føler jeg at jeg lever et sted utenfor, som om jeg ser alt fra utsiden - det er kanskje derfor jeg kan stoppe opp og se lenge på en sprekk i en brostein, strekke ut hånden for å prøve å føle på atmosfæren, og se hvordan snøen danser mot bakken, der gatelysene egentlig er en spotlight på en scene.
de fleste ville vel sagt at de danser i fargen av en spotlight igjennom hele livet, at siden de har hovedrollen skal belyses og lese replikkene. jeg tror ikke det er tilfelle for meg, jeg tror nemlig jeg styrer lyset, at jeg kanskje er ressigør eller lysansvarlig. i stedet for å spille en rolle, skriver jeg manus, og i stedet for å bli lyst på fikser jeg lyset - slik at jeg kan se og ikke bli blendet. fordi jeg selv har ansvar for meg selv, jeg liker å tenke at det er dette som gjør meg til et selvstendig individ.
i felt a surge of pity, and relief
folk legger alltid merke til deg når du er borte, det er da de spør om du er syk eller fått sånne nasty jentegreier - avhengig av kjønn. mennesker er nysgjerrige. foruten fysisk smerte, som høres dramatisk ut, er dagene fine. jeg tar bilder av de gråtende vinduene, legger kinnet mot glasset og tenker på hvordan det ser ut fra utsiden. jeg spiser knekkebrød fordi det lager så fin lyd når man brekker det med tennene, ser flere episoder av six feet under og drikker store kopper med kakao. det gjør meg kvalm, men det føles fint. også dusjer jeg lenge. lenge. lenge. spiser appelsin og bader i sengetøy. pride and prejudice er så slitt i kantene at jeg syns synd på den, også bruker jeg egentlig ikke briller, men jeg syns det er fint. det snør, vi får ikke opp døren og bussen er mer forsinket enn vanlig. det snør enda mer og jeg lurer på hvordan det kan være plass til mer snø i verden.
what happened the other night made me realize that it's time for a change
jeg følte meg helt blind da jeg gikk ute og store snøfnugg hang seg fast i øyevippene mine. det snør så mye at de hvite krigerne trenger seg inn i skjerfet mitt, det er så kald, vått og tung å gå. det er så lyst og mørk, så mye vinter at det er helt umulig å tenke på sommer når man først er ute. tanken kommer først etterpå, når man sprayer krem på kakaoen. men jeg så den allikvel, grønn blasfemi på hvit snø. den lille grønne mannen lå i snøen og stirret spottende på meg, anklagende, og lurer på hvordan jeg kunne glemme han. neida, så har jeg kanskje ikke det. jeg plukker femtilappen opp, sommeren er nok veldig ensom i kulden akkurat nå og leppene mine er tørre. jeg bør kjøpe en is for den, en sommeris, men det gjør jeg ikke; han skal få ligge i minneboksen min. når sommeren kommer kan jeg legge hann på gresset, grønt på grønt, så blir han kanskje ikke så ensom lenger.
jeg skjærer appelsinen i båter så jeg kan suge saften ut av den, er det meningen at de skal smake så søt? det er bedre å skjære, da blir man ikke gul under neglene, det ser så ekkelt ut og gir meg rare assosiasjoner. leppene mine svir, ekstra siden vinteren gjør de så skjøre. jeg lukker øynene, sånn tilfelle det skulle sprute i øynene mine, det svir så fælt. det svir nok i øynene mine fra før av. det er rart egentlig, jeg hadde nesten glemt hvordan det føles.
jeg skjærer appelsinen i båter så jeg kan suge saften ut av den, er det meningen at de skal smake så søt? det er bedre å skjære, da blir man ikke gul under neglene, det ser så ekkelt ut og gir meg rare assosiasjoner. leppene mine svir, ekstra siden vinteren gjør de så skjøre. jeg lukker øynene, sånn tilfelle det skulle sprute i øynene mine, det svir så fælt. det svir nok i øynene mine fra før av. det er rart egentlig, jeg hadde nesten glemt hvordan det føles.
time heals all wounds for your kind
du skal få se rommet mitt.
pulten min er fin og full av ark og post-it.
før jeg sovner ser jeg på veggen full av fine bilder. det er røde, engelske mennesker på gardinene.
jeg har holdt på med hest i flere år enn du kan telle på en hånd, derfor har jeg masse premiesløyfer.
dette er to av de fineste bildene.
.
et skap som er for fult, halvparten ligger som regel i sengen.
og hyller fulle av bøker. alfabetisk rekkefølge etter forfatterens etternavn såklart.
fine lys som slipper ut deler av sjelen sin hver gang det blir blåst ut. ånd i kubelyset.
og en fin boks full av minner. jeg åpner den aldri, bare putter mer nedi.
det er mange vegger, og de er fulle av bilder og utklipp, jeg liker det sånn. store vinduer med et ukjent menneske som stirrer meg i øynene når det blir mørkt. og en tv, tipper du har sett en tv før.
det er ikke det at jeg er veldig ustø og og skjelven på hånden, neida, det er bare det at jeg vil at du skal se rommet mitt slik. diffust og uforståelig, fordi er ingen andre meg selv som kjenner det. det er mitt rom, og jeg er ikke helt klar for å dele det enda.
pulten min er fin og full av ark og post-it.
før jeg sovner ser jeg på veggen full av fine bilder. det er røde, engelske mennesker på gardinene.
jeg har holdt på med hest i flere år enn du kan telle på en hånd, derfor har jeg masse premiesløyfer.
dette er to av de fineste bildene.
.et skap som er for fult, halvparten ligger som regel i sengen.
og hyller fulle av bøker. alfabetisk rekkefølge etter forfatterens etternavn såklart.
fine lys som slipper ut deler av sjelen sin hver gang det blir blåst ut. ånd i kubelyset.
og en fin boks full av minner. jeg åpner den aldri, bare putter mer nedi.
det er mange vegger, og de er fulle av bilder og utklipp, jeg liker det sånn. store vinduer med et ukjent menneske som stirrer meg i øynene når det blir mørkt. og en tv, tipper du har sett en tv før.
det er ikke det at jeg er veldig ustø og og skjelven på hånden, neida, det er bare det at jeg vil at du skal se rommet mitt slik. diffust og uforståelig, fordi er ingen andre meg selv som kjenner det. det er mitt rom, og jeg er ikke helt klar for å dele det enda.
